Mobb en kakse - han fortjener det nok!

Hva er det med oss i dette landet når det kommer til folk som lykkes med butikkene sine? Hvorfor forlater fornuften våre ellers så trauste sinn når vi leser om de som er flinke med foretninger? Trykk på linken og se hvor storartet brorparten av kommentatorene synes det er, hvis det viser seg at meglerbransjen har bommet på regelverket og nå får en kjempesmell på skatten.

Se hvor vilt det begeistrer mange, når disse menneskene, som omtales som svindlere fordi at de har lykkes, taper saken sin, for ikke å nevne hvis de mistet alt de eide. Hvor flott ville ikke det vært?

Mange husker sikkert forsatt Jaglands angrep på Gjert Wilhelmsen (eier av Royal Caribbean Cruise Lines) fra talerstolen på landsmøtet til AP i 2000. Han hudfletter den over 70 år gamle mannen for at han ikke spretter opp av sofaen for å kommentere en "never ending" skattedebatt i VG. Han får seg til å si "…De må i hvert fall gidde å stå opp, hvis de skal gjøre seg fortjent til noe..." Det roper han ut til det norske folk, om en mann som har jobbet beinhardt hele sitt liv og som sammen med sin bror har bidratt til å skape ti tusenvis av arbeidsplasser og som direkte og indirekte har tilført felleskapet enorme beløp. Problemet er bare at han selv har blitt rik av det - ufattelig rik.

Han kunne sluttet å arbeide før han fylte 30 år og levd på rentene, men han gjør ikke det. Tvert imot så forfølger han nye ideer, lykkes med nye prosjekter og står på hele livet. Veldig mange av disse gjør det. De holder på hele livet, lenge etter at de har mye mer enn de noensinne vil trenge. Det er skaperkraften som er det drivende, pengene blir et middel for å løfte nye ideer, og ikke et mål i seg selv.

Jens Stoltenberg følger det samme sporet, og fikk seg til å gå i debatt med en håpløs politisk amatør som Stein Erik Hagen, og kjørte ham selvsagt sjakkmatt. Folket fryder seg når kaksen mobbes, han har vært storsnutet og kritisk og får selvsagt som fortjent. Jeg kan ikke la være å nevne SV`s Heikki Holmås, som under kraftig press nylig, ble utfordret til å si noe positiv om de næringsdrivende - hvorpå han strakk seg til å være positiv "....bare de ikke tjente for mye..." (frykter han er korrekt sitert...)

I absolutt alle andre sammenhenger jubler vi frem våre beste, om det er slitne skiløpere, bedagelige fotballspillere, svømmere, håndballspillere, sjakkgenier, kunnskapsgenier eller hva det nå måtte være. Vi heier, vi jubler og er stolte som haner når de er best...

Men når det kommer til den grenen hvor graden av suksess enklest måles -i kroner og øre, da er det fanden flette meg nok. Det skal vi ikke ha noe av. Der går grensen. Vi liker de slett ikke, de kan godt mobbes. Det er ikke mennesker med normale følelser det der skjønner du. Kjør på! Men vokt deg for all del for å ytre deg negativt når det gjelder, mørkhudete, homofile, sosialklienter, blinde, døve, etc.etc, der sier vi ikke et negativt ord - selvsagt gjør vi ikke det. Men er de rike, da gjelder ingen regler, kjør på - det er fritt frem.

Så får du krysse fingrene da så ikke din trofaste venn, eller din gode onkel eller kjære mor eller du selv lykkes og får til noe i livet som etter hvert måles i penger. For da blir du en helt annen, nemlig. Du blir nok et kynisk pengemonster uten følelser. Du er uten rettigheter og kan henges ut og mobbes. Når du forsøker å forsvare deg skal vi le rått - klart det, klart det...

Nei, jeg mener IKKE at de skal behandles bedre eller på noen måte annerledes enn noen andre, men de skal da for pokker ikke behandles dårligere heller. Jeg er redd det var du som gjorde det til en folkesport, Jagland. Mulig akkurat det gir prestige i enkelte miljøer, men det er bare mobbing og du er den sterke, selv om de har penger, skjønner du.

Så hva i all verden er poenget med denne hensynsløse mobbingen - hvorfor er det lov å mobbe disse folkene her? Hvor blir det av folkeskikken, hvor plump skal vi ha lov å være her?

Orden i sysakene

Jeg liker veldig godt å ta vare på tingene mine, spesielt klær og sko, men også kniver og våpen etc. Jeg er ikke av den varianten som er redd for tingene mine, i den forstand at jeg tripper nervøst rundt og piper av angst hvis noen i min nærhet er litt uvøren i stilen. Tvertimot er jeg litt uvøren i stilen selv og ikke sjelden er det noen som piper når jeg nærmer meg...

Men dette skal handle om å ta vare på ting. Akkurat her skal det handle om skjorter. Jeg elsker å kjøpe skjorter og favorittene er Van Laack, Eton og til hverdags og jakt noen totalt uslitelige Marlboro skjorter.

En ser her at jeg ikke haiker med butleren til Hagen, når han flyr rundt med snippene hans, for å få meg noen skreddersydde skjorter i Jermyn Street. Gudene skal vite at jeg har lyst. Men foreløpig er jeg ikke den ligaen, selv om jeg har fått sydd meg noen skjorter i ny og ne. Jeg mistenker forøvrig skredderne jeg har stumpet over, for å ha røykt både nål og tråd. Min erfaring er at skjortene som jeg nevner over, holder utrolig lenge og jeg har skjorter som er minst 10-12 år gamle, som er like fine og som jeg stadig bruker.

Det som er veldig hyggelig er å ta vare på skjortene. Jeg syr, jepp syr! Jeg elsker å passe på at knappene sitter godt, fjerner de gjerne og syr de i igjen - på skapela vis. Har jeg i et basketak med naboen, dennes hund eller andre fysiske hindringer kommet i fare for å få en rift eller ti, så strener jeg til verket med stor besluttsomhet. Og koser meg.

Her skal det selvsagt ikke stikkes under en stol at jeg har gått, og forsatt går, i kyndig lære hos svigermor. Hun kan, uten problemer, trylle frem en smoking av en utslitt snåtteduk på et øyeblikk. Utrolig moro. Nå nettopp tok jeg eksamen i knapphullsting som er nydlige sting som egner seg utmerket til penere reparasjonsarbeider.

Ingen kan se at den skjorten jeg i dag spankulerer rundt i ble kjøpt til 30 års dagen min. Ingen vet at jeg har stelt med den og reparert den 5 ganger de siste 13 årene. Men jeg vet det og kan kosene meg med bildene fra festen fra den gang og ser der en smørblid og svært optimistisk "ungdom" som liker å kjøpe fine ting.

Når skjortene til slutt dør så får de et langt liv i det hinsidige nemlig oppe i skopusse skrinet mitt - det skal jeg fortelle om en annen gang...

Mannens frisyre...

Hva i allverden er det med oss menn og hår? Hva er det som får gutter/unge menn til å fryse fasongen på håret i 16-20 års alderen, for så å falle tilbake til akkurat den fasongen livet igjennom?

Se på din far for eksempel - har han ikke en mer eller mindre velykket variant av Elvis sin helt suverene manke? Og du selv, da, hvordan står det til med din sveis? Javisst, du har eksprimentert, farget og fjollet deg, så du rødmer bare ved tanken. Men det tar ikke lange stunden før du med litt kyndig egenpleie, ender opp mer eller mindre som før - heldigvis.

Det merkeligeste av alt, har jeg lagt merke til nå etter jeg ble 40, mannfolk smyger fasongen stadig nærmere sin fars variant, jo eldre de blir. I mangel av ord kanskje, "du ser jeg er lik deg på håret fatter - klart jeg er glad i deg" Fantastisk!

Det har jo sine praktiske sider også; gudhjelpe meg hvor damene og de frenetisk homofile sliter med såten sin, mens vi kan riste litt på håret og kline til med lim, så er vi klar. Hvem har ikke sett det skrekkslagne blikket til en dame som ikke får alle stråene til å ligge akkurat der de skal? Vi kan antagelig være glad for vår konservative enfoldighet, hadde vi vært like på dette punktet så hadde vel helvetet brutt ut før hver eneste festlighet (som om ikke den psykologiske thrilleren rundt antrekket er nok). Det hadde ikke gått, rett og slett.

Det er intet mindre enn utrolig at vår herre var så til de grader grundig i sitt skaperverk, at han til og med tok hensyn til slike detaljer. Jeg innser nå at jeg indirekte har gitt kirken solide argumenter mot de homofile. Denne slår - jeg ser det - det var aldeles ikke meningen.

Litt smålubben, overvektig, feit som en julegris? Les her!

Det er mange flotte, herlige, ja, rett ut sagt nydelige mennesker, i kategorien over - selvsagt er det. Og det er mange som nyter å være i den kategorien, og antagelig enda flere som er svært glad i de som er i den kategorien . Jeg skriver dette først her nå, så ikke noen skal være i tvil om akkurat det, og ende opp med å rote mitt innlegg inn i den sykelige slankehelvetemaren som rir store deler av verdens friske befolkning.

Jeg vil bare påpeke noe jeg har funnet ut, og som antagelig kan komme til å vekke litt oppsikt i det ganske land. Det er altså rene trylleformelen - og jeg vet hva jeg snakker om, for jeg har prøvd den selv.

Jeg hadde sneket meg inn i kategorien som det snakkes om i tittelen, og jeg kan bekrefte at jeg ikke er i kategorien i første avsnitt - det kledde meg slett ikke og jeg hadde ikke godt av det. Jeg ønsket med andre ord å returnere til mitt tidligere jeg, sånn rent fysisk. Jeg grov frem bilder og sjekket gamle minnebøker, og regnet fort ut at mitt ultimate fysiske jeg, var ca. 15 år gammelt og minst 10 kg lettere. Det er selvsagt et hav av ting jeg ikke hverken kan eller vil gjøre noe med, men å slepe på 10 kg for mye - det gidder jeg ikke!

Som en utenomjordisk fleskus, strente jeg til verket med å finne meg en metode for å kvitte meg med alt jeg ikke lenger ville ha - som om jeg var ankommet denne planeten i går. Helt åpent sinn - alt er interssant, alt like riktig, alt undersøktes. Det første som slår en utenomjordisk fleskus, er at det han vil finne ut av, er en utrolig viktig sak. Det er det ingen tvil om, antagelig den viktigste i verden. Det står om den absolutt overalt og hele tiden - alle snakker om det, og er opptatt av det. Det er utrolig komplisert, helt vanvittig vanskelig - alle har hver sin løsning, alle har forskjellige metoder.

Det eneste alle ser ut til å ha felles, er at de ikke får det til - fordi det er så utrolig komplisert. Det de vil ha vekk, blir ikke vekk, eller det blir bare borte en liten stund, før det kommer igjen, og da kommer det i enda større mengder. Akkurat det er det mange som vet.

Metodene som nevnes er; Strøm overalt - masse strøm. Boblende bad, damp, gulerot, GretheRot, Kli, Fedom, havregrøt m/vann, ikke poteter eller melk, men sinnsvakt med vann - 2 liter i timen, minst. Gjørmebad, sex - orgie er aller best. Å løpe. Nei å gå! Litt fort, ikke for fort, akkurat passe. Svømme laaaangt og ta laaange tak, helst over en kanal. Penger - mye penger er bra, da kan du suges, klippes og limes. Fatburning - brenning antar jeg. Utrolig mye matematikk her, og fremmedord som fleskusen ikke forstår, men det er jo som nevnt, sinnsvakt komplisert.

Stumpet til slutt over en som sa det var lett, såre enkelt sa han...

Det var kun et enkelt regnestykke, sa han, ekstraflesket er energi kroppen har lagret, fordi du har fyllt for mye på tanken. Du må fylle mindre på tanken. Hvis du også finner på noe moro som bruker mer energi (ragge litt eller noe slikt), så forvinner lageret fortere. Det som du fyller på, må med andre ord være mindre enn det du bruker - lenge nok til at lageret tømmes.

En urgammel og såre enkel metode - så den testet jeg. Spiste mindre og løp mer. Simsalbim - 17 uker, 10kg. Som fot i hose - det var ingen lidelse. Vi vet ikke hva lidelse er, vi som ikke har vært i krigen en gang...

Så du - ja, du der, som ikke tilhører de flotte i første avsnitt, ta deg sammen menneske - for Guds skyld, cut the crap rett og slett.

DN lørdag, Johannes Flø & Sjeiken

Sjeikens Statement til venstre - førstsiden av Johannes Flø til høyre.

Når DN kjører på å lager lettbent lørdagsunderholding for oss, er det er ofte festelige saker som dukker opp. Sist lørdag var underholdningen sentrert rundt en viss Johannes Flø. Han har DN underholdt oss med tidligere, da Flø har en hang til å være litt vel kreativ i sine forettningsmetoder. Noe som til slutt endte med et opphold på vann og brød.

Nå har unge Flø slått seg opp i Abu Dabhi, der sitter han å smatter på en vannpipe og er leder for et milliardprosjekt, og rapporterer direkte til selveste Sjeiken. Det er jo intet mindre enn fantastisk, og det kommer jo forsåvidt også frem i artikkelen til DN, som strekker seg over 8 sider. Men det er selvsagt ikke deres hovedanliggende, selv om de garantert strener rundt i ørkendynene med en seriøs mine, som om de har til hensikt å gi mannen, sjeiken og prosjektet deres en sjanse.

Vel tilbake i gamlelandet snekrer de ihop historien sin. Den var nok 80% klar før de dro, og da er det jo straks lettere og kalle spaden for en spade. Det er selvsagt den "bedrageridømte finansakrobaten fra Ørsta" som omtales, han som Kapital beskrev som "Norges største bløffmaker" og "supersvindler". Her holder det ikke med en enkel faktaboks, nei her må det gnies utover, og hele artikkelen er gjennomsyret av skepsis og mistro. De får riktignok med at sjeiken er kjent med "Supersvindlerens" opphold bak murene. Sjeiken er imidlertid av den oppfatning at alle folk kan gjøre dumme ting som bringer dem i trøbbel, men har dem gjort opp for seg må de få lov å gå videre, sier han.

Men der skiller sjeiken og DN lag gitt! Har du satt det over styr for deg selv her i nisselueland så vil alltid DN være der for å minne deg, og alle du måtte omgåes, på hvilken upålitelig satan du er. Slik at du aldri skal klare å karre deg opp i noe særlig mer enn knestående. Det aller beste hadde vært om du satte deg i en krok, levde på trygd og omkom så fort som råd.

Misforstå meg rett her nå, jeg har ikke begynt å lure på hvordan jeg skal få inn noen kroner i Flø`s siste satsning, men man blir så utrolig lei av disse artiklene. De stinker skepsis og faenskap hele veien - om det er Bach, Røkke, Fredriksen eller hvem de finner det for godt å forfølge. Det ser ikke ut til at det er noe moro for disse journalistene, hvis ikke de kan få spe på med dritt. Litt sol er det vel innimellom - også hos redaksjonen i DN?

Det morsomme og herlige med akkurat denne historien er jo at unge Flø`s kompis i Abu Dhabi "His Royal Highness Sheik Nanyan bin Zayed Al-Nahyan" har kjøpt en helside i denne lørdagens DN. Her kommer han med et "STATEMENT to the people of Norway". Et personlig brev til det norske folk, hvor han på elskverdig vis legger ut om sin unge venn og hans fabelaktige utvikling og betydning for sjeiken de 10 årene han har kjent ham. Oss andre kaller han også for "Dear Friends".

Og med slike kompiser på laget, så tåler han antagelig en støyt den godeste Flø - at han kan kunsten å skape tillit, det kan i allefall ingen ta fra ham...

Potemkin

Jeg er veldig glad i å lese biografier, det er noe eget med det levde liv. Det lar seg ikke slå av fantasien. Jeg er også interessert i historie, og da var det moro å stumpe over boken om Potemkin og Katarina den Store. En utrolig historie om provinsgutten Grigorij Aleksandrovitsj Potemkin som med sin kløkt, sitt vidd og sin sjarm manøvrerte seg helt til topps i det Russike riket, og langt under dynen til Katarina den Store.

Det sies blant annet om ham at han, av alle merkelig ting, hadde Russlands flotteste hår og at de som traff ham aldri glemte hans enorme utstråling.

Han ble en stor krigshelt og ledet selv sine tropper i strid. Hans innsats førte til en utvidelse av det Russiske imperiet. Han grunnla Svartehavsflåten, erobret Krim og grunnla byene Sevastopol og Odessa.

Boken beskriver ham som svært forfengelig og hans overfølsomhet blir karakterisert som hans mest vinnende karaktertrekk og selv om han ble hatet for sin arroganse, sine luksuriøse vaner og skandaløse historier var selv hans argeste fiender imponert over hans intelligens og kreativitet.

Da han tidlig i karrieren - han hadde bare såvidt truffet Katarina, men følelsene brant i han - fikk knust det ene øyet og følte seg vansiret, gikk det så hardt utover selvtilliten at han gjemte seg i kloster i 2 år. Han hadde i hele sitt voksne liv en uendelig tilgang på det motsatte kjønn og klostertilværelsen var ikke til hinder for hans rause bidrag til de fyrstelige damene hans. Men Katarina gjemte han seg for.

Det var selvsagt ikke til å holde ut og det sies at lidelse kan skape tøffhet, tålmodighet og dybde. Det var en annen og enøyd mann som returnerte til hoffet enn den som dro og det tok ikke lagt tid før han atter var i posisjon .

En posisjon som gav ham all makt i det Russiske imperiet sammen med Katarina den Store, de var et uslåelig par i 20 år frem til hans død i 1791.

Latissimus dorsi og handbrekket..

Jeg fikk nylig, for tusende gang, en litt amper og definitivt svært bestemt oppfordring fra min kone om ikke å dra handbrekket så hardt til på bilen hennes. Hun raste avgårde i en lang tirade om hvordan jeg hadde slitt den av på Forden to ganger, det samme med den grønne Toyotaen vi hadde, og for ikke å nevne den gamle blå bilen vi hadde i Stavanger osv osv..

Jeg ble litt stum av dette voldsomme engasjementet og ble sittende og tenke etter. Jeg fann ut hun hadde rett - jeg har nappet av den der forbannede vaieren på alle bilene vi har hatt. Penger koster det jo også, jeg kan jo knapt skifte en lyspære selv.


Det er selvsagt åpenbart at jeg rykker brekket for hardt opp, men det burde da ikke ryke og det gjør det vel antagelig heller ikke for de fleste. Den kvikke leser har nå selvsagt fanget opp at her må være store krefter i sving og det har en selvsagt rett i - men jeg skriver ikke dette for å skryte av min fysikk, mer for å dvele litt rundt denne muskelens utvikling i en stading mer stillesittende verden..

Latissimus dorsi er et fantastisk redskap hvis du skal ro slik min farfar gjorde hele sitt liv og som min far gjorde halve sitt, og som jeg såvidt lærte meg før det var for sent. Det er et fantastisk redskap hvis du skal grave også, eller løfte, hale og dra slik folk flest gjorde før og slik noen få forsatt gjør.

Fra mine gamle arvet jeg denne muskelen velutviklet og fin, og jeg har plaget den i større og mindre grad hele livet uten at jeg tasser rundt med armene rett ut som en annen idiot. Den er der når jeg trenger den og jeg har aldri tenkt på å stille den ut...

Det som er litt forbannet er jo at dagens innretninger tydeligvis går i retning av at denne muskelen er på vei ut, at vi ikke trenger den lenger i noen særlig grad, vi skal ikke ro, grave eller nappe i noe som helst. Dermed så blir hele latissimus dorsien bare en tynn, liten streng som en handbrekkvaier langs siden på kroppen, i stedet for et monster av en stubbebryter...

Med det begrederlige resultat at en som jeg som fikk ro litt, som er middels høy og forholdsvis slank ikke kan kjøpe meg en skjorte som passer. Er den passe lang på armene og rundt livet så kan jeg ikke folde armene på brystet uten at Latissimus dorsi ødelegger skjorten - og nix jeg gjentar; jeg ser ikke ut som Hulken, men skjorter ryker det stadig vekk.

Heldigvis har jeg nå en bil hvor handbrekket spennes med foten, et fotbrekk antagelig, det holder, enn så lenge...

Hjortefot..

Vel, vel, vi kan vel ikke akkurat si at vi er durkdrevne når det kommer til oppgjørets time for et godt mørnet hjortelår, men denne høsten har vi fått kjørt oss. For første gang prekiverer vi her resultatet, etter at vi full av adrenalin presset avtrekkeren til bunns og sendte avgårde et drepende skudd fra vår Browning Bar 7 mm Magnum.

Og da er det jo fryktelig koselig når småpikene, med skrekkblandet fryd, installerer seg på første rad for å bivåne seansen. Inntrykkene døyves vekselsvis med å holde seg for nesen og øynene, men de sitter der, og får med seg detaljene.

En stolt far arbeider i timesvis med en en halvtimes jobb og kan til slutt plassere mengder med godsaker i fryseboksen. Det er et svært hyggelig arbeid, og når vi inkluderer fangsten fra tidligere i høst, så har vi mange deilige middager å se frem.

Det som er litt småkomisk oppi det hele, er at jeg hele tiden, fra dyret er skutt til det er vel plassert i fryseboksen, har en følelelse av at arbeidet er svært viktig. At denne matauken betyr mye for heimen og at vi hadde gått en tøff vinter i møte hvis ikke far hadde tatt ansvar og høstet av naturens overflod.

Det er jo en skikkelig god følelse, så jeg analyserer den ikke så voldsomt, men smiler litt med meg selv når jeg hører urmennesket rope på meg fra fortiden...

Mr President.

Vi slår til her nå og gratulerer Barack Obama på forhånd med seieren og USA med ny farget president. Ikke fordi vi er eksperter på politikk ei heller fordi vi lar oss lure av den norske pressen som med få hederlige unntak stort sett bare dekker demokratenes kandidater. Heller ikke fordi vi er 100% overbevist om at politikken som vil bli ført vil vise seg å være bedre en republikanerenes politikk i en urolig og tøff tid.

Nei, ikke det - vi har sett på hvor de er i livet disse mennene. Den gamle seige returbukken McCain mot den spennstige antilopen Obama. Hvem har livet foran seg, hvem skal leve lengst med den han utretter, hvem skal se folket i øynene i ennå 50 år?

Hvem må i hvilestilling nå etter den beinharde valgkampen, enten han vil det eller ei, og hvem kan ikke tilate seg å sige ned på sofaen og lukke øynene et eneste sekund hvis han vinner?

Det er Barack Obama selvsagt, han har kreftene, han har viljen, han har alt å bevise, han blir den første og han vet han kan bli den aller største.

Go Barack, go !

It`s time II

Jeg liker mine ting og passer godt på dem. Men her ligger det to rekvisitter som jeg nå har bestemt meg for at skal få lov til å hvile i fred. Det er min Chevalierbukse og mine gamle franske støvler. Begge del av en større investering jeg gjorde i nødvendig utstyr for en nyslått jeger, i 1994.

De gjorde sin siste innsats i helgen da de påført sin eier travet rundt i heiene på Jelsa i Rogaland. I et nydelig vær med maksimale forhold, klarte jeg også å felle en flott bukk. Så radarparet fikk en verdig avslutning etter lang og tro tjeneste.

Og selv om jeg vil savne de gode gamle, gleder jeg meg vilt til å handle nye godsaker som jeg skal fylle med minner og opplevlser fra tunge og lette stunder i fjellheimen og andre heimer på min vei videre...