Skiløperen som kom opp fra fjøresteinene...

I helgen gikk jeg mitt Skarverenn nr 2. Jeg har, som de fleste havstriler, et heller distansert forhold til skigåing. For 20 år siden kjøpte jeg meg noen flotte Åsnes fjellski som har vært i sporadisk bruk siden. Ikke sjelden har ferden gått over stokk og mye stein her ute i det snøfattige havgapet.

Under mitt første Skarvarenn i fjor gikk det brått opp for meg at jeg var så til de grader akterutseilt på utstyrsfronten og jeg fikk en slitsom tur. Jeg stabbet avgårde stakte, stakte og stakte og gled pokker ta meg ikke ned selv de bratteste bakkene. Nydelig vær og kraftig medvind hjalp lite på humøret hva angikk skituren den var og ble en katastrofe.

Så i år var nye ski kjøpt inn nemlig noen superlette Fisher ski, nøye tilpasset vekt og form på løperen. I strålende vårsol og uten et vindpust sto jeg så der oppe i år med skiene på beina for første gang. Jeg er som nevnt ingen stor skiløper så teknikken min er ikke mye å skryte av, men du verden for en opplevelse!

I utgangspunktet var tanken å gå sammen med mine kolleger i en passelig turtempo -men det ble helt umulig. Når vi kom litt opp i høyden og vidden strakte seg ut der foran meg og jeg fløy 4-5 meter for hver stav tak så var jeg solgt. Jeg jagde avgårde beruset av hvor lett det gikk og hvor god glid det er mulig å ha. Hele turen ble en stor fest og jeg har aldri i mitt liv hatt det så moro på langrennski.

Dette var jo første og siste skituren i år - men jeg gleder meg allerede til vinterens snøfall. Da skal dette fantastiske fremkommstmiddel utforskes og trenes på og selvsagt spekuleres det i om ikke skøyteski også kunne vært noe...