Knausgård, Kjærstad, Uri og meg...

Der kom han den slagkraftige og kunnskapsrike Jan Kjærstad med kronikken "den som ligger med nesen i grusen, er blind" i Aftenposten.

Og det var selvsagt solide saker. Debatten fikk en ny snert, selv ble jeg begeistret og takket Kjærstad. Han syntes heller ikke at Min Kamp 1 umiddelbart burde opp på øverste hylle i verdenslitteraturen. Han hadde selvsagt gjort en jobb og kjørte på med saklige argumenter (stort sett) - jeg hadde bare lest boken og luftet mine enkle tanker rundt den.

Og nå kommer du også hoppende Uri, rød om snuten, opprømt og glad. For nå kom Kjærstad til deg og forklarte hvorfor du har hatt slik aversjon mot Knausgård. Så begeistret ble du at du sente han en søt liten mail og takket. Jeg holdt, som du ser, litt mer igjen selv om jeg er tydelig stolt over at Kjærstad kom tassende over på min banehalvdel.

Aversjonen din må sies å være av det underlige slaget all den tid du ikke har orket å lese boken du har slitt slik med. Nå derimot kan du glede deg til å lese boken i trygg forvisning om å få beholde aversjonen din, for nå har Kjærstad forklart deg om trikset til Knausgård og angsten kan slippe taket.

Og vi andre vi forstår så inderlig godt at du ikke plages av misunnelse, sjalusi uhånderlig Knausgård attrå, eller andre av dine mørke sider. Det var bare et triks, phu......

Du godeste hva galt har jeg gjort som havnet i selskap med deg!

Min kamp 1.

Bildet er hentet hos Klassekampen, og valgt av min kone. Hun syns han er så mye kjekkere uten skjegg.

Mr. Knausgård har øyensynlig kastet alle forheng til side og knaller i vei i en omfattende beskrivelse av essensen i sitt 40 årige liv. Han har valgt å legge det på et detaljnivå som krever 6 bind med totalt 2700 sider.

Jeg var heldig og fikk den første kampen(1) til jul og bykset straks inn i hans verden og raste avgårde. Det var mye å like der, en herlig autentisk beskrivelse av å være unge på 70 & 80 tallet, en mann som ikke ser ut til å legge skjul på noe, men som står der naken og ubeskyttet - ganske tøft igrunn. Han forflytter seg elegant imellom periodene som beskrives og har en tekst som man vanskelig blir lei - selv om jeg ble det til slutt.

Nå skal det komme 5 bøker til og han har selvsagt en plan som gjør sitt til at det hele veves sammen på en glitrende måte og vi vil få et svært detaljert og utfyllt bilde av den såre og flyktige Mr. Knausgård når siste bok klappes ihop.

Men den reisen blir ikke jeg med på; selv om jeg synes det var flotte ting her med skjønne beskrivelser av livets strabaser, så ble det rett og slett for mye for meg. Det ble for traurigt gjentagende gnål om detaljer som, for meg, bare fylte sider uten mål og mening. Jeg er sikker på at det er 10 sider med ymse varianter av det å ta seg en røyk, på samme vis side opp og side ned om det å vaske et hus, ta seg en dusj osv.osv,...

Jeg skjønner at for mennesker som kan dette med litteratur så er antagelig det jeg liker minst det som imponerer dem mest - alt det de ser i disse detaljene som for meg bare er kjedelige repetisjoner, i stadig nye varianter stor litteratur. De går på litteraturhuset og får full fyr i både kropp(antar jeg) og iallefall sjel i møte med likesinnede hvor de slurper te av store kopper og ronker denne teksen opp og ned til de får svimlebyer.

Jeg er helt sikker på at den godeste Knausgård er enig med meg her. Han har bare fått ut fingen han, endelig fått sving på pennen og klabber ned så fort tankene bare kan frembringe den ene detaljen etter den andre. Han følger oppfordringen han fikk av sin venn "...kan du ikke bare fortelle..." og det gjør han i det vide og brede og vips så er han inne i litteraturhistorien. Og det er flott, virkelig flott og jeg er inderlig glad på hans vegne.

Men kneke meg igjennom 5 bøker til, Karl-Ove? Det kan du glemme! Jeg har min egen kamp og kan når som helst mane frem mine egne bilder, og sitte her og gremme meg, kose meg, angre meg, kvi meg, glede meg og forundre meg frem til støvet innhenter også meg.

Så det gjør jeg.

Potemkin

Jeg er veldig glad i å lese biografier, det er noe eget med det levde liv. Det lar seg ikke slå av fantasien. Jeg er også interessert i historie, og da var det moro å stumpe over boken om Potemkin og Katarina den Store. En utrolig historie om provinsgutten Grigorij Aleksandrovitsj Potemkin som med sin kløkt, sitt vidd og sin sjarm manøvrerte seg helt til topps i det Russike riket, og langt under dynen til Katarina den Store.

Det sies blant annet om ham at han, av alle merkelig ting, hadde Russlands flotteste hår og at de som traff ham aldri glemte hans enorme utstråling.

Han ble en stor krigshelt og ledet selv sine tropper i strid. Hans innsats førte til en utvidelse av det Russiske imperiet. Han grunnla Svartehavsflåten, erobret Krim og grunnla byene Sevastopol og Odessa.

Boken beskriver ham som svært forfengelig og hans overfølsomhet blir karakterisert som hans mest vinnende karaktertrekk og selv om han ble hatet for sin arroganse, sine luksuriøse vaner og skandaløse historier var selv hans argeste fiender imponert over hans intelligens og kreativitet.

Da han tidlig i karrieren - han hadde bare såvidt truffet Katarina, men følelsene brant i han - fikk knust det ene øyet og følte seg vansiret, gikk det så hardt utover selvtilliten at han gjemte seg i kloster i 2 år. Han hadde i hele sitt voksne liv en uendelig tilgang på det motsatte kjønn og klostertilværelsen var ikke til hinder for hans rause bidrag til de fyrstelige damene hans. Men Katarina gjemte han seg for.

Det var selvsagt ikke til å holde ut og det sies at lidelse kan skape tøffhet, tålmodighet og dybde. Det var en annen og enøyd mann som returnerte til hoffet enn den som dro og det tok ikke lagt tid før han atter var i posisjon .

En posisjon som gav ham all makt i det Russiske imperiet sammen med Katarina den Store, de var et uslåelig par i 20 år frem til hans død i 1791.