lørdag 23. januar 2010

Aswandammen og monumentet...


En dag, for en god del år siden nå, tasset jeg rundt og tok Aswandemningen nærmere i øyesyn. Selve demningen, dens historie og enorme betydning for Egypt er interssant nok, og du kan studere akkurat det nærmere her, men denne fortellingen handler ikke om det. Jeg holdt på å si tvertimot, for en dam er nå en dam, og kommer du fra Norge, så skal det mer til enn en skarve demning for å få opp spenningsnivået, uansett hvor svær den måtte være. For ikke å snakke om det enorme monumentet de førte opp for å feire seg selv og demningsbragden (Egypt - Sovjet) - for oss småkårsfolk her på bjerget er det toppen på idioti å bruke penger på slikt når kassen er tom. Det får holde med en liten jernplate.

Men der skilles våre veier, kan en si. Jeg steg som sagt rundt på en diger flate av granitt, og myste vekselvis opp på det enorme monumentet og utover demingen. I forhold til hva jeg hadde sett tidligere på turen av byggverk og ingeniørkunst, som deres forfedre hadde maktet, så var denne haugen med grus dørgene kjedelig.

Da var det kanskje ikke så underlig at jeg fant det for godt å stige ned i et hull, som manglet kummelokk, og begi meg inn i underverden. Det var straks mer interessant. For det første, var det et ubegripelig mylder av rør, ledninger, tavler, maskiner og lyder, i tillegg var det veldig langt ned, og jeg følte meg som en mygg helt oppunder "taket". Med skrekkblandet fryd fulgte jeg stigen til bunns, sikkert 20 mtr rett ned, og begynte å luske rundt i maskinrommet for å se meg omkring. Der var alt rustfritt, ryddig og pent - i sterk kontrast til det en som oftest opplevde ute i friluft der oppe. Etter få minutter hørte jeg stemmer bak en diger innretning, og der i en krok, satt det tre beduinlignene skikkelser. Tradisjonelle i tøyet, surret inn i lag på lag, inkludert hodepryd, tre mørkebrune, senete, tynne menn. De satt på huk, med knærne oppunder ørene, rundt et brenneapparat og en vannpipe.

Jeg forstyrret dem midt i lunsjen, og de gjorde store øyne da jeg stakk frem mitt lyserøde oppsyn og slang ut et kjekt "hei sveis". Selv om jeg nok stresset dem, konkluderte de raskt med at dette var en tulling og ikke en banditt, og inviterte meg på te. Herlig, supersøt te, servert i midtøstens mest skitne glass. De furete og tannløse fjesene skrek av latter når de lurte meg til å smatte på vannpipen, og jeg fulgte opp med å simulere full kollaps. Det var en fantasisk opplevelse; vi skjønte ikke ett ord av hva som ble sagt, noen parter, men forsto alt.

Eneste aberet var, at mens jeg koste meg glugg ihjel i underverden, gikk livet sin vante gang oppe i den steikende solen. Turistfølget jeg var en lett gjenkjennelig del av, var raskt gjetet tilbake i de kjølige bussene, men jeg manglet. Du vet, tiden flyr i gode venners lag.
For dem der oppe var det et ubegripelig mysterium at noen kunne forsvinne rett igjennom granitt. Selve platen var helt oversiktlig og grei, der var ingen plasser å gjemme seg, og alle var sikker på at jeg hadde vært der med dem. Angsten hadde for lengst festet et kraftig grep om guide og kjæreste da jeg stakk hodet flirende opp av et hull i granitten...

Litt tid tok det jo, men vi ble jo venner igjen. At jeg ble holdt et ekstra øye med resten av turen, var til å leve med...

Ingen kommentarer: