Min kamp 1.

Bildet er hentet hos Klassekampen, og valgt av min kone. Hun syns han er så mye kjekkere uten skjegg.

Mr. Knausgård har øyensynlig kastet alle forheng til side og knaller i vei i en omfattende beskrivelse av essensen i sitt 40 årige liv. Han har valgt å legge det på et detaljnivå som krever 6 bind med totalt 2700 sider.

Jeg var heldig og fikk den første kampen(1) til jul og bykset straks inn i hans verden og raste avgårde. Det var mye å like der, en herlig autentisk beskrivelse av å være unge på 70 & 80 tallet, en mann som ikke ser ut til å legge skjul på noe, men som står der naken og ubeskyttet - ganske tøft igrunn. Han forflytter seg elegant imellom periodene som beskrives og har en tekst som man vanskelig blir lei - selv om jeg ble det til slutt.

Nå skal det komme 5 bøker til og han har selvsagt en plan som gjør sitt til at det hele veves sammen på en glitrende måte og vi vil få et svært detaljert og utfyllt bilde av den såre og flyktige Mr. Knausgård når siste bok klappes ihop.

Men den reisen blir ikke jeg med på; selv om jeg synes det var flotte ting her med skjønne beskrivelser av livets strabaser, så ble det rett og slett for mye for meg. Det ble for traurigt gjentagende gnål om detaljer som, for meg, bare fylte sider uten mål og mening. Jeg er sikker på at det er 10 sider med ymse varianter av det å ta seg en røyk, på samme vis side opp og side ned om det å vaske et hus, ta seg en dusj osv.osv,...

Jeg skjønner at for mennesker som kan dette med litteratur så er antagelig det jeg liker minst det som imponerer dem mest - alt det de ser i disse detaljene som for meg bare er kjedelige repetisjoner, i stadig nye varianter stor litteratur. De går på litteraturhuset og får full fyr i både kropp(antar jeg) og iallefall sjel i møte med likesinnede hvor de slurper te av store kopper og ronker denne teksen opp og ned til de får svimlebyer.

Jeg er helt sikker på at den godeste Knausgård er enig med meg her. Han har bare fått ut fingen han, endelig fått sving på pennen og klabber ned så fort tankene bare kan frembringe den ene detaljen etter den andre. Han følger oppfordringen han fikk av sin venn "...kan du ikke bare fortelle..." og det gjør han i det vide og brede og vips så er han inne i litteraturhistorien. Og det er flott, virkelig flott og jeg er inderlig glad på hans vegne.

Men kneke meg igjennom 5 bøker til, Karl-Ove? Det kan du glemme! Jeg har min egen kamp og kan når som helst mane frem mine egne bilder, og sitte her og gremme meg, kose meg, angre meg, kvi meg, glede meg og forundre meg frem til støvet innhenter også meg.

Så det gjør jeg.