Vel, vel, vi kan vel ikke akkurat si at vi er durkdrevne når det kommer til oppgjørets time for et godt mørnet hjortelår, men denne høsten har vi fått kjørt oss. For første gang prekiverer vi her resultatet, etter at vi full av adrenalin presset avtrekkeren til bunns og sendte avgårde et drepende skudd fra vår Browning Bar 7 mm Magnum.
Og da er det jo fryktelig koselig når småpikene, med skrekkblandet fryd, installerer seg på første rad for å bivåne seansen. Inntrykkene døyves vekselsvis med å holde seg for nesen og øynene, men de sitter der, og får med seg detaljene.
En stolt far arbeider i timesvis med en en halvtimes jobb og kan til slutt plassere mengder med godsaker i fryseboksen. Det er et svært hyggelig arbeid, og når vi inkluderer fangsten fra tidligere i høst, så har vi mange deilige middager å se frem.
Det som er litt småkomisk oppi det hele, er at jeg hele tiden, fra dyret er skutt til det er vel plassert i fryseboksen, har en følelelse av at arbeidet er svært viktig. At denne matauken betyr mye for heimen og at vi hadde gått en tøff vinter i møte hvis ikke far hadde tatt ansvar og høstet av naturens overflod.
Det er jo en skikkelig god følelse, så jeg analyserer den ikke så voldsomt, men smiler litt med meg selv når jeg hører urmennesket rope på meg fra fortiden...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar