Sjelden Blogger - Ofte Blogger.

Sjelden blogger
Lite logger

Ofte blogger
Stadig hogger

Sjelden blogger
ofte jogger

Ofte blogger
sjelden jogger

Hevder jeg
som ble så lei...

Duftende utfordring

Du godeste - en utfordring har rammet meg. Og det er selveste nefertiti som våger seg frempå med en dufteutfordring hvor hun ber meg lokke frem 7 dufter jeg rangerer i toppskiktet. Kun naturlige dufter skal være med, så det nytter ikke å drømme seg bort i den parfymerte verden.

Det er helt umulig å rangere duftene, da måtte de i så fall kategoriseres, og det var jo ikke meningen. Alle har de det til felles at de bringer frem sterke følelser. Her kommer min liste i tilfeldig rekkefølge:

Duften av naust, tjære, garn, båt...

En herlig eim for en strilemann. Jeg ser min farfars gamle årer som ligger der med dype spor etter de digre hendene hans. For et liv - for noen folk det var, og nå er bare duftene tilbake!

Duften av storby om sommeren

En helt egen ubestemmelig lukt. Man kommer ut fra togstasjonen med lyset i øynene og trekker pusten kraftig inn. Luktene utløser en ubeskrivelig blanding av frihet og spenning som bruser i blodet og der, der ligger Paris og venter. Beklager Stavanger - men den duften får du ikke til. På en god dag kan Bergen ha tendenser, men ikke som Paris, Roma, London...

Duften av baby

Kikke inn i mørke blå øyne som er helt ny og som ser skeptisk på deg, kjenne det myke fløyelskinnet mot nesen og den utrolig deilige babylukten. Helt egen og uforglemmelig.

Duften av sjø

Den måtte med, og den måtte få sin egen opplisting. En friskere og mer livsbejande lukt finnes ikke for meg. I fjor løp jeg tur i kraftig motvind nordover kvarven her. Det var i begynnelsen av mai og vinden var kald. Men da jeg sto på enden og kjente den fantastiske og kraftige sjøluften kledde jeg av meg alle fillene og hoppet i havet av begeistring. Det var iskaldt! Jeg ropte og lo for meg selv da jeg dro klære på den våte og forfrosne kroppen igjen - helt suverent.



Duften av asfalt og sommer en sensommer kveld

En lang motorsykketur som starter en slik kveld er en reise i dufter som er helt spesiell. Kombinert med tørre veier og god sikt, så flyr en inn i natten. Luktene skifter hele tiden etter hvor du er; inn i skogene, mellom markene, før en stuper utover mot havet. Temperaturen skifter også; varmt og deilig langs fjellveiene, skarpere luft over bakketoppene, og sakte kommer den kalde natteduften og en kryper sammen og øker farten...

Duften av høst & kokekaffe

Man trasker fjellside opp og ned i timesvis på (ofte) forgjeves utkikk etter viltet. Svett og sliten møtes man og segner om i hver sin lyngtue. Noe så deilig som å kjenne duften av nykokt kaffe blande seg med alle naturens dufter der en ligger og dormer er det nesten ikke mulig å komme på - en ligger bare og håper ingen sier eller gjør noe som helst. En vil bare ligge der og snuse.

Duften av kjærestens kropp

Selvsagt, selvsagt og skulle en nå bli tvunget til en overall rangering...

Treningens lite omtalte bivirkning...

Man hører overalt hvor man trakker og trør i dette mer eller mindre gørrkjedelige konforme samfunnet vårt hvor hvor viktig og bra det er med trening. Hvor lett alt blir når man er i god form og hvor glad og spretten en blir både sent og tidlig...

Og det er jo sant og jeg jammer jo selv ned enhver stakkar som viser litt interesse med alt dette positive.

Det jeg ikke sier er at man blir rett og slett SUR av ikke å få trent. Det er forjævlig, men slik er det. Og sure folk er jo det mest bedritne som fins. Tenk der vagger en rundt og er i topp form, har alt en trenger og vel så det så er en sur fordi en ikke får løpt litt i ring eller hippset på noen stål klumper.

Hæ?!, noe så grenseløst talentløst! Klarer jeg ikke venne meg av med det bærer det rett til India på en eller annen fylling for å samle plast til livets opphold sammen med etpar millioner andre som har grunn til å være sur!

Også publisert på den traurige treningsbloggen min - for dem som ufrivillig forviller seg inn der.

God natt - for pokker!

Har du sjekket.......

talentene dine?

Eller vandrer det rundt en stor dikter, en sanger, en pianist, en maler eller kanskje til og med verdens raskeste mann der ute som ikke vet om seg selv?

Det gjør nok det. I hundretusenvis, i millioner!

Selv tenkte jeg skulle sjekke meg selv før støvet innhenter meg - kankje finner jeg ikke et eneste talent som er verdt å forfølge. Det er jo nedsiden da - at jeg undersøker og finner at jeg er 100% talentløs.

Det er det vel ikke mange som er vil jeg tro - så det er da noe...

Mobb en kakse - han fortjener det nok!

Hva er det med oss i dette landet når det kommer til folk som lykkes med butikkene sine? Hvorfor forlater fornuften våre ellers så trauste sinn når vi leser om de som er flinke med foretninger? Trykk på linken og se hvor storartet brorparten av kommentatorene synes det er, hvis det viser seg at meglerbransjen har bommet på regelverket og nå får en kjempesmell på skatten.

Se hvor vilt det begeistrer mange, når disse menneskene, som omtales som svindlere fordi at de har lykkes, taper saken sin, for ikke å nevne hvis de mistet alt de eide. Hvor flott ville ikke det vært?

Mange husker sikkert forsatt Jaglands angrep på Gjert Wilhelmsen (eier av Royal Caribbean Cruise Lines) fra talerstolen på landsmøtet til AP i 2000. Han hudfletter den over 70 år gamle mannen for at han ikke spretter opp av sofaen for å kommentere en "never ending" skattedebatt i VG. Han får seg til å si "…De må i hvert fall gidde å stå opp, hvis de skal gjøre seg fortjent til noe..." Det roper han ut til det norske folk, om en mann som har jobbet beinhardt hele sitt liv og som sammen med sin bror har bidratt til å skape ti tusenvis av arbeidsplasser og som direkte og indirekte har tilført felleskapet enorme beløp. Problemet er bare at han selv har blitt rik av det - ufattelig rik.

Han kunne sluttet å arbeide før han fylte 30 år og levd på rentene, men han gjør ikke det. Tvert imot så forfølger han nye ideer, lykkes med nye prosjekter og står på hele livet. Veldig mange av disse gjør det. De holder på hele livet, lenge etter at de har mye mer enn de noensinne vil trenge. Det er skaperkraften som er det drivende, pengene blir et middel for å løfte nye ideer, og ikke et mål i seg selv.

Jens Stoltenberg følger det samme sporet, og fikk seg til å gå i debatt med en håpløs politisk amatør som Stein Erik Hagen, og kjørte ham selvsagt sjakkmatt. Folket fryder seg når kaksen mobbes, han har vært storsnutet og kritisk og får selvsagt som fortjent. Jeg kan ikke la være å nevne SV`s Heikki Holmås, som under kraftig press nylig, ble utfordret til å si noe positiv om de næringsdrivende - hvorpå han strakk seg til å være positiv "....bare de ikke tjente for mye..." (frykter han er korrekt sitert...)

I absolutt alle andre sammenhenger jubler vi frem våre beste, om det er slitne skiløpere, bedagelige fotballspillere, svømmere, håndballspillere, sjakkgenier, kunnskapsgenier eller hva det nå måtte være. Vi heier, vi jubler og er stolte som haner når de er best...

Men når det kommer til den grenen hvor graden av suksess enklest måles -i kroner og øre, da er det fanden flette meg nok. Det skal vi ikke ha noe av. Der går grensen. Vi liker de slett ikke, de kan godt mobbes. Det er ikke mennesker med normale følelser det der skjønner du. Kjør på! Men vokt deg for all del for å ytre deg negativt når det gjelder, mørkhudete, homofile, sosialklienter, blinde, døve, etc.etc, der sier vi ikke et negativt ord - selvsagt gjør vi ikke det. Men er de rike, da gjelder ingen regler, kjør på - det er fritt frem.

Så får du krysse fingrene da så ikke din trofaste venn, eller din gode onkel eller kjære mor eller du selv lykkes og får til noe i livet som etter hvert måles i penger. For da blir du en helt annen, nemlig. Du blir nok et kynisk pengemonster uten følelser. Du er uten rettigheter og kan henges ut og mobbes. Når du forsøker å forsvare deg skal vi le rått - klart det, klart det...

Nei, jeg mener IKKE at de skal behandles bedre eller på noen måte annerledes enn noen andre, men de skal da for pokker ikke behandles dårligere heller. Jeg er redd det var du som gjorde det til en folkesport, Jagland. Mulig akkurat det gir prestige i enkelte miljøer, men det er bare mobbing og du er den sterke, selv om de har penger, skjønner du.

Så hva i all verden er poenget med denne hensynsløse mobbingen - hvorfor er det lov å mobbe disse folkene her? Hvor blir det av folkeskikken, hvor plump skal vi ha lov å være her?

Mannens frisyre...

Hva i allverden er det med oss menn og hår? Hva er det som får gutter/unge menn til å fryse fasongen på håret i 16-20 års alderen, for så å falle tilbake til akkurat den fasongen livet igjennom?

Se på din far for eksempel - har han ikke en mer eller mindre velykket variant av Elvis sin helt suverene manke? Og du selv, da, hvordan står det til med din sveis? Javisst, du har eksprimentert, farget og fjollet deg, så du rødmer bare ved tanken. Men det tar ikke lange stunden før du med litt kyndig egenpleie, ender opp mer eller mindre som før - heldigvis.

Det merkeligeste av alt, har jeg lagt merke til nå etter jeg ble 40, mannfolk smyger fasongen stadig nærmere sin fars variant, jo eldre de blir. I mangel av ord kanskje, "du ser jeg er lik deg på håret fatter - klart jeg er glad i deg" Fantastisk!

Det har jo sine praktiske sider også; gudhjelpe meg hvor damene og de frenetisk homofile sliter med såten sin, mens vi kan riste litt på håret og kline til med lim, så er vi klar. Hvem har ikke sett det skrekkslagne blikket til en dame som ikke får alle stråene til å ligge akkurat der de skal? Vi kan antagelig være glad for vår konservative enfoldighet, hadde vi vært like på dette punktet så hadde vel helvetet brutt ut før hver eneste festlighet (som om ikke den psykologiske thrilleren rundt antrekket er nok). Det hadde ikke gått, rett og slett.

Det er intet mindre enn utrolig at vår herre var så til de grader grundig i sitt skaperverk, at han til og med tok hensyn til slike detaljer. Jeg innser nå at jeg indirekte har gitt kirken solide argumenter mot de homofile. Denne slår - jeg ser det - det var aldeles ikke meningen.

Litt smålubben, overvektig, feit som en julegris? Les her!

Det er mange flotte, herlige, ja, rett ut sagt nydelige mennesker, i kategorien over - selvsagt er det. Og det er mange som nyter å være i den kategorien, og antagelig enda flere som er svært glad i de som er i den kategorien . Jeg skriver dette først her nå, så ikke noen skal være i tvil om akkurat det, og ende opp med å rote mitt innlegg inn i den sykelige slankehelvetemaren som rir store deler av verdens friske befolkning.

Jeg vil bare påpeke noe jeg har funnet ut, og som antagelig kan komme til å vekke litt oppsikt i det ganske land. Det er altså rene trylleformelen - og jeg vet hva jeg snakker om, for jeg har prøvd den selv.

Jeg hadde sneket meg inn i kategorien som det snakkes om i tittelen, og jeg kan bekrefte at jeg ikke er i kategorien i første avsnitt - det kledde meg slett ikke og jeg hadde ikke godt av det. Jeg ønsket med andre ord å returnere til mitt tidligere jeg, sånn rent fysisk. Jeg grov frem bilder og sjekket gamle minnebøker, og regnet fort ut at mitt ultimate fysiske jeg, var ca. 15 år gammelt og minst 10 kg lettere. Det er selvsagt et hav av ting jeg ikke hverken kan eller vil gjøre noe med, men å slepe på 10 kg for mye - det gidder jeg ikke!

Som en utenomjordisk fleskus, strente jeg til verket med å finne meg en metode for å kvitte meg med alt jeg ikke lenger ville ha - som om jeg var ankommet denne planeten i går. Helt åpent sinn - alt er interssant, alt like riktig, alt undersøktes. Det første som slår en utenomjordisk fleskus, er at det han vil finne ut av, er en utrolig viktig sak. Det er det ingen tvil om, antagelig den viktigste i verden. Det står om den absolutt overalt og hele tiden - alle snakker om det, og er opptatt av det. Det er utrolig komplisert, helt vanvittig vanskelig - alle har hver sin løsning, alle har forskjellige metoder.

Det eneste alle ser ut til å ha felles, er at de ikke får det til - fordi det er så utrolig komplisert. Det de vil ha vekk, blir ikke vekk, eller det blir bare borte en liten stund, før det kommer igjen, og da kommer det i enda større mengder. Akkurat det er det mange som vet.

Metodene som nevnes er; Strøm overalt - masse strøm. Boblende bad, damp, gulerot, GretheRot, Kli, Fedom, havregrøt m/vann, ikke poteter eller melk, men sinnsvakt med vann - 2 liter i timen, minst. Gjørmebad, sex - orgie er aller best. Å løpe. Nei å gå! Litt fort, ikke for fort, akkurat passe. Svømme laaaangt og ta laaange tak, helst over en kanal. Penger - mye penger er bra, da kan du suges, klippes og limes. Fatburning - brenning antar jeg. Utrolig mye matematikk her, og fremmedord som fleskusen ikke forstår, men det er jo som nevnt, sinnsvakt komplisert.

Stumpet til slutt over en som sa det var lett, såre enkelt sa han...

Det var kun et enkelt regnestykke, sa han, ekstraflesket er energi kroppen har lagret, fordi du har fyllt for mye på tanken. Du må fylle mindre på tanken. Hvis du også finner på noe moro som bruker mer energi (ragge litt eller noe slikt), så forvinner lageret fortere. Det som du fyller på, må med andre ord være mindre enn det du bruker - lenge nok til at lageret tømmes.

En urgammel og såre enkel metode - så den testet jeg. Spiste mindre og løp mer. Simsalbim - 17 uker, 10kg. Som fot i hose - det var ingen lidelse. Vi vet ikke hva lidelse er, vi som ikke har vært i krigen en gang...

Så du - ja, du der, som ikke tilhører de flotte i første avsnitt, ta deg sammen menneske - for Guds skyld, cut the crap rett og slett.

Latissimus dorsi og handbrekket..

Jeg fikk nylig, for tusende gang, en litt amper og definitivt svært bestemt oppfordring fra min kone om ikke å dra handbrekket så hardt til på bilen hennes. Hun raste avgårde i en lang tirade om hvordan jeg hadde slitt den av på Forden to ganger, det samme med den grønne Toyotaen vi hadde, og for ikke å nevne den gamle blå bilen vi hadde i Stavanger osv osv..

Jeg ble litt stum av dette voldsomme engasjementet og ble sittende og tenke etter. Jeg fann ut hun hadde rett - jeg har nappet av den der forbannede vaieren på alle bilene vi har hatt. Penger koster det jo også, jeg kan jo knapt skifte en lyspære selv.


Det er selvsagt åpenbart at jeg rykker brekket for hardt opp, men det burde da ikke ryke og det gjør det vel antagelig heller ikke for de fleste. Den kvikke leser har nå selvsagt fanget opp at her må være store krefter i sving og det har en selvsagt rett i - men jeg skriver ikke dette for å skryte av min fysikk, mer for å dvele litt rundt denne muskelens utvikling i en stading mer stillesittende verden..

Latissimus dorsi er et fantastisk redskap hvis du skal ro slik min farfar gjorde hele sitt liv og som min far gjorde halve sitt, og som jeg såvidt lærte meg før det var for sent. Det er et fantastisk redskap hvis du skal grave også, eller løfte, hale og dra slik folk flest gjorde før og slik noen få forsatt gjør.

Fra mine gamle arvet jeg denne muskelen velutviklet og fin, og jeg har plaget den i større og mindre grad hele livet uten at jeg tasser rundt med armene rett ut som en annen idiot. Den er der når jeg trenger den og jeg har aldri tenkt på å stille den ut...

Det som er litt forbannet er jo at dagens innretninger tydeligvis går i retning av at denne muskelen er på vei ut, at vi ikke trenger den lenger i noen særlig grad, vi skal ikke ro, grave eller nappe i noe som helst. Dermed så blir hele latissimus dorsien bare en tynn, liten streng som en handbrekkvaier langs siden på kroppen, i stedet for et monster av en stubbebryter...

Med det begrederlige resultat at en som jeg som fikk ro litt, som er middels høy og forholdsvis slank ikke kan kjøpe meg en skjorte som passer. Er den passe lang på armene og rundt livet så kan jeg ikke folde armene på brystet uten at Latissimus dorsi ødelegger skjorten - og nix jeg gjentar; jeg ser ikke ut som Hulken, men skjorter ryker det stadig vekk.

Heldigvis har jeg nå en bil hvor handbrekket spennes med foten, et fotbrekk antagelig, det holder, enn så lenge...

Har de all verden å si....

Mine halvgamle sko, antagelig tom for gel effekt og luftputesvevestoff for lenge siden. Forståsegpåerne vil nok kunne holde endeløse foredrag om betydningen av skoene for en som løper. Naprapaten min kommer sikkert til å fortelle meg at jeg må oppsøke en klinikk og få skreddersydde sko, med såle som tar hensyn til alt fra hæl til tåballer og hårfarge..

Jeg liker det ikke helt, jeg, og er sikker på at det er av underordnet betyding. Verden er garantert full av folk som flyr av gårde som bare fanden, med alt fra aviser, plastflasker, bordtennisracketer eller kumøkk som sko. Hele Afrika raser vel avgårde uten sko overhodet, med snabelen som en vimpel over skulderen.

Nix, nye sko blir det ikke. Naprapat prat eller ei - de gamle skal slites i filler - sånn er det!

Frisk som en fisk...

Bank i bordet og spark i taket syk er jeg aldri! Ignorerer jeg romjulen 1986 hvor jeg rett og slett ble sengeliggende 2 dager på rad, jeg har bilder av det - et grusomt syn, så er jeg praktisk talt aldri syk. Det takker jeg min skaper for i aftenbønnen hver kveld - for jeg vet hva det er å være syk.

Når det er sagt så har det ikke manglet på selvpåførte skader i ymse varianter og jeg kan vel bare takker den samme skaperen for at jeg forsatt spretter rundt som om ingenting skulle ha hendt. Hadde jeg vært en smukkas hadde det her passet med at lykken står meg bi, men så smukk er jeg ikke. Jeg er robust jeg, den skal jeg ha.

Så til den "spennende" saken det har seg nemlig slik at jeg har fått noen mindre lidelser som jeg, som frisk, kan kose meg med som en annen karamell. Som alltid er det selvpåført. Denne gangen dreier det seg om smerter på forsiden av leggene langs leggebeinet, mest på høyre benet men også på venstre. Det henger nok sammen med intensiv og tildels hysterisk løping på hardt underlag.

Intensiv forskning blant andre toppidrettsutøveres lidelser på nettet her har gitt meg svaret - selvpåført benhinne betennelse.

Leges mest effektivt av en Naprapat sier ekspertisen...

Naprapat er også noe viser det seg altså, og jeg, min heldig gris, har fått min egen og har time på mandag.