Potemkin

Jeg er veldig glad i å lese biografier, det er noe eget med det levde liv. Det lar seg ikke slå av fantasien. Jeg er også interessert i historie, og da var det moro å stumpe over boken om Potemkin og Katarina den Store. En utrolig historie om provinsgutten Grigorij Aleksandrovitsj Potemkin som med sin kløkt, sitt vidd og sin sjarm manøvrerte seg helt til topps i det Russike riket, og langt under dynen til Katarina den Store.

Det sies blant annet om ham at han, av alle merkelig ting, hadde Russlands flotteste hår og at de som traff ham aldri glemte hans enorme utstråling.

Han ble en stor krigshelt og ledet selv sine tropper i strid. Hans innsats førte til en utvidelse av det Russiske imperiet. Han grunnla Svartehavsflåten, erobret Krim og grunnla byene Sevastopol og Odessa.

Boken beskriver ham som svært forfengelig og hans overfølsomhet blir karakterisert som hans mest vinnende karaktertrekk og selv om han ble hatet for sin arroganse, sine luksuriøse vaner og skandaløse historier var selv hans argeste fiender imponert over hans intelligens og kreativitet.

Da han tidlig i karrieren - han hadde bare såvidt truffet Katarina, men følelsene brant i han - fikk knust det ene øyet og følte seg vansiret, gikk det så hardt utover selvtilliten at han gjemte seg i kloster i 2 år. Han hadde i hele sitt voksne liv en uendelig tilgang på det motsatte kjønn og klostertilværelsen var ikke til hinder for hans rause bidrag til de fyrstelige damene hans. Men Katarina gjemte han seg for.

Det var selvsagt ikke til å holde ut og det sies at lidelse kan skape tøffhet, tålmodighet og dybde. Det var en annen og enøyd mann som returnerte til hoffet enn den som dro og det tok ikke lagt tid før han atter var i posisjon .

En posisjon som gav ham all makt i det Russiske imperiet sammen med Katarina den Store, de var et uslåelig par i 20 år frem til hans død i 1791.