Skiløperen som kom opp fra fjøresteinene...

I helgen gikk jeg mitt Skarverenn nr 2. Jeg har, som de fleste havstriler, et heller distansert forhold til skigåing. For 20 år siden kjøpte jeg meg noen flotte Åsnes fjellski som har vært i sporadisk bruk siden. Ikke sjelden har ferden gått over stokk og mye stein her ute i det snøfattige havgapet.

Under mitt første Skarvarenn i fjor gikk det brått opp for meg at jeg var så til de grader akterutseilt på utstyrsfronten og jeg fikk en slitsom tur. Jeg stabbet avgårde stakte, stakte og stakte og gled pokker ta meg ikke ned selv de bratteste bakkene. Nydelig vær og kraftig medvind hjalp lite på humøret hva angikk skituren den var og ble en katastrofe.

Så i år var nye ski kjøpt inn nemlig noen superlette Fisher ski, nøye tilpasset vekt og form på løperen. I strålende vårsol og uten et vindpust sto jeg så der oppe i år med skiene på beina for første gang. Jeg er som nevnt ingen stor skiløper så teknikken min er ikke mye å skryte av, men du verden for en opplevelse!

I utgangspunktet var tanken å gå sammen med mine kolleger i en passelig turtempo -men det ble helt umulig. Når vi kom litt opp i høyden og vidden strakte seg ut der foran meg og jeg fløy 4-5 meter for hver stav tak så var jeg solgt. Jeg jagde avgårde beruset av hvor lett det gikk og hvor god glid det er mulig å ha. Hele turen ble en stor fest og jeg har aldri i mitt liv hatt det så moro på langrennski.

Dette var jo første og siste skituren i år - men jeg gleder meg allerede til vinterens snøfall. Da skal dette fantastiske fremkommstmiddel utforskes og trenes på og selvsagt spekuleres det i om ikke skøyteski også kunne vært noe...

Sjelden Blogger - Ofte Blogger.

Sjelden blogger
Lite logger

Ofte blogger
Stadig hogger

Sjelden blogger
ofte jogger

Ofte blogger
sjelden jogger

Hevder jeg
som ble så lei...

Duftende utfordring

Du godeste - en utfordring har rammet meg. Og det er selveste nefertiti som våger seg frempå med en dufteutfordring hvor hun ber meg lokke frem 7 dufter jeg rangerer i toppskiktet. Kun naturlige dufter skal være med, så det nytter ikke å drømme seg bort i den parfymerte verden.

Det er helt umulig å rangere duftene, da måtte de i så fall kategoriseres, og det var jo ikke meningen. Alle har de det til felles at de bringer frem sterke følelser. Her kommer min liste i tilfeldig rekkefølge:

Duften av naust, tjære, garn, båt...

En herlig eim for en strilemann. Jeg ser min farfars gamle årer som ligger der med dype spor etter de digre hendene hans. For et liv - for noen folk det var, og nå er bare duftene tilbake!

Duften av storby om sommeren

En helt egen ubestemmelig lukt. Man kommer ut fra togstasjonen med lyset i øynene og trekker pusten kraftig inn. Luktene utløser en ubeskrivelig blanding av frihet og spenning som bruser i blodet og der, der ligger Paris og venter. Beklager Stavanger - men den duften får du ikke til. På en god dag kan Bergen ha tendenser, men ikke som Paris, Roma, London...

Duften av baby

Kikke inn i mørke blå øyne som er helt ny og som ser skeptisk på deg, kjenne det myke fløyelskinnet mot nesen og den utrolig deilige babylukten. Helt egen og uforglemmelig.

Duften av sjø

Den måtte med, og den måtte få sin egen opplisting. En friskere og mer livsbejande lukt finnes ikke for meg. I fjor løp jeg tur i kraftig motvind nordover kvarven her. Det var i begynnelsen av mai og vinden var kald. Men da jeg sto på enden og kjente den fantastiske og kraftige sjøluften kledde jeg av meg alle fillene og hoppet i havet av begeistring. Det var iskaldt! Jeg ropte og lo for meg selv da jeg dro klære på den våte og forfrosne kroppen igjen - helt suverent.



Duften av asfalt og sommer en sensommer kveld

En lang motorsykketur som starter en slik kveld er en reise i dufter som er helt spesiell. Kombinert med tørre veier og god sikt, så flyr en inn i natten. Luktene skifter hele tiden etter hvor du er; inn i skogene, mellom markene, før en stuper utover mot havet. Temperaturen skifter også; varmt og deilig langs fjellveiene, skarpere luft over bakketoppene, og sakte kommer den kalde natteduften og en kryper sammen og øker farten...

Duften av høst & kokekaffe

Man trasker fjellside opp og ned i timesvis på (ofte) forgjeves utkikk etter viltet. Svett og sliten møtes man og segner om i hver sin lyngtue. Noe så deilig som å kjenne duften av nykokt kaffe blande seg med alle naturens dufter der en ligger og dormer er det nesten ikke mulig å komme på - en ligger bare og håper ingen sier eller gjør noe som helst. En vil bare ligge der og snuse.

Duften av kjærestens kropp

Selvsagt, selvsagt og skulle en nå bli tvunget til en overall rangering...

Treningens lite omtalte bivirkning...

Man hører overalt hvor man trakker og trør i dette mer eller mindre gørrkjedelige konforme samfunnet vårt hvor hvor viktig og bra det er med trening. Hvor lett alt blir når man er i god form og hvor glad og spretten en blir både sent og tidlig...

Og det er jo sant og jeg jammer jo selv ned enhver stakkar som viser litt interesse med alt dette positive.

Det jeg ikke sier er at man blir rett og slett SUR av ikke å få trent. Det er forjævlig, men slik er det. Og sure folk er jo det mest bedritne som fins. Tenk der vagger en rundt og er i topp form, har alt en trenger og vel så det så er en sur fordi en ikke får løpt litt i ring eller hippset på noen stål klumper.

Hæ?!, noe så grenseløst talentløst! Klarer jeg ikke venne meg av med det bærer det rett til India på en eller annen fylling for å samle plast til livets opphold sammen med etpar millioner andre som har grunn til å være sur!

Også publisert på den traurige treningsbloggen min - for dem som ufrivillig forviller seg inn der.

God natt - for pokker!

Har du sjekket.......

talentene dine?

Eller vandrer det rundt en stor dikter, en sanger, en pianist, en maler eller kanskje til og med verdens raskeste mann der ute som ikke vet om seg selv?

Det gjør nok det. I hundretusenvis, i millioner!

Selv tenkte jeg skulle sjekke meg selv før støvet innhenter meg - kankje finner jeg ikke et eneste talent som er verdt å forfølge. Det er jo nedsiden da - at jeg undersøker og finner at jeg er 100% talentløs.

Det er det vel ikke mange som er vil jeg tro - så det er da noe...

Lysbakken møter Muhammed og feiger ut...

De fleste har for lenge siden fått med at de mer eller mindre fundamentalistiske islamske miljøene i Norge er fornærmet og føler seg krenket i forhold til publisering av noen tegninger. Det er deres Muhammed som er streket opp i en, for dem, uheldig variant. Dagbladets reportasje i forbindelse med at tegningen dukket opp på PST`s Facebook ble illustrert med samme tegning.

Det ble, ikke uventet, for sterk kost for det nevnte miljø. Det ble opprør, og i spissen står Oslos taximiljø. De nappet opp håndbrekket i rasende protest. Forøvrig er dette samme gjengen som som i stor skala har svindlet felleskapet for hundrevis av millioner kroner i skattebedrag, trygdesvindel og annen forbytersk virksomhet. Nå føler det seg forulempet av Dagbladet grunnet en tegning og forlanger en unnskyldning... Har du hørt på maken?!

0g her er det vår inkluderingsminister, Audun Lysbakken, kommer tassene så stilt på tå i sine filttøfler. Her skal ingen skap settes på plass, ei heller prinsipielle holdinger fremmes. Nei, ellers takk, her skal det tåkeprates og vases i vei om inkludering og forståelse i alle himmelretninger, med synspunkter så uklare at det er umulig å se noen rød tråd overhodet. Det ender, igjen, med at vi får en debatt vi asolutt ikke burdet ha.

For oss er det helt ubegripelig at disse miljøene tar slik på vei, og slik bør det forsatt være. Det må vi våge å fortelle dem i klartekst. Slik er vår kultur - ferdig med den. Dere her er hos oss, og slik er vi. Hvis dere ønsker å se tegninger som virkelig fornærmer, og som er på kornet spydige, så bla i våre aviser! der finnes det daglig svært fornærmende tegninger. Se f.eks Graffs tegninger gjennom en mannsalder, hele befolkningen fornærmes i tide og utide. Men her hos oss er det helt ok, det er en berikelse og det bidrar til debatt. Vi tåler det godt også når vi selv rammes.

Det må de fatte og ikke be oss unnskylde at vi er slik vi er. Dessverre klarer ikke våre fremste representanter å formidle dette enkle budskap. Danskene derimot, er adskillig flinkere, og ikke minst Lysbakkens kollega i Danske SF Villy Søvndal. Han er krystallklar i sine uttalser til Jyllands-Posten «Til disse mørkemænd vil jeg sige: Gå ad helvede til. Hvis de har så dybe længsler om at leve i et religiøst diktatur, så kan de rejse til de lande i Mellemøsten, hvor et sådant diktatur findes.»

Slik er et bare, og slik må det også være - se forøvrig den fornøylige artikkelen om akkurat dette i DN i dag.

Aswandammen og monumentet...

En dag, for en god del år siden nå, tasset jeg rundt og tok Aswandemningen nærmere i øyesyn. Selve demningen, dens historie og enorme betydning for Egypt er interssant nok, og du kan studere akkurat det nærmere her, men denne fortellingen handler ikke om det. Jeg holdt på å si tvertimot, for en dam er nå en dam, og kommer du fra Norge, så skal det mer til enn en skarve demning for å få opp spenningsnivået, uansett hvor svær den måtte være. For ikke å snakke om det enorme monumentet de førte opp for å feire seg selv og demningsbragden (Egypt - Sovjet) - for oss småkårsfolk her på bjerget er det toppen på idioti å bruke penger på slikt når kassen er tom. Det får holde med en liten jernplate.

Men der skilles våre veier, kan en si. Jeg steg som sagt rundt på en diger flate av granitt, og myste vekselvis opp på det enorme monumentet og utover demingen. I forhold til hva jeg hadde sett tidligere på turen av byggverk og ingeniørkunst, som deres forfedre hadde maktet, så var denne haugen med grus dørgene kjedelig.

Da var det kanskje ikke så underlig at jeg fant det for godt å stige ned i et hull, som manglet kummelokk, og begi meg inn i underverden. Det var straks mer interessant. For det første, var det et ubegripelig mylder av rør, ledninger, tavler, maskiner og lyder, i tillegg var det veldig langt ned, og jeg følte meg som en mygg helt oppunder "taket". Med skrekkblandet fryd fulgte jeg stigen til bunns, sikkert 20 mtr rett ned, og begynte å luske rundt i maskinrommet for å se meg omkring. Der var alt rustfritt, ryddig og pent - i sterk kontrast til det en som oftest opplevde ute i friluft der oppe. Etter få minutter hørte jeg stemmer bak en diger innretning, og der i en krok, satt det tre beduinlignene skikkelser. Tradisjonelle i tøyet, surret inn i lag på lag, inkludert hodepryd, tre mørkebrune, senete, tynne menn. De satt på huk, med knærne oppunder ørene, rundt et brenneapparat og en vannpipe.

Jeg forstyrret dem midt i lunsjen, og de gjorde store øyne da jeg stakk frem mitt lyserøde oppsyn og slang ut et kjekt "hei sveis". Selv om jeg nok stresset dem, konkluderte de raskt med at dette var en tulling og ikke en banditt, og inviterte meg på te. Herlig, supersøt te, servert i midtøstens mest skitne glass. De furete og tannløse fjesene skrek av latter når de lurte meg til å smatte på vannpipen, og jeg fulgte opp med å simulere full kollaps. Det var en fantasisk opplevelse; vi skjønte ikke ett ord av hva som ble sagt, noen parter, men forsto alt.

Eneste aberet var, at mens jeg koste meg glugg ihjel i underverden, gikk livet sin vante gang oppe i den steikende solen. Turistfølget jeg var en lett gjenkjennelig del av, var raskt gjetet tilbake i de kjølige bussene, men jeg manglet. Du vet, tiden flyr i gode venners lag.
For dem der oppe var det et ubegripelig mysterium at noen kunne forsvinne rett igjennom granitt. Selve platen var helt oversiktlig og grei, der var ingen plasser å gjemme seg, og alle var sikker på at jeg hadde vært der med dem. Angsten hadde for lengst festet et kraftig grep om guide og kjæreste da jeg stakk hodet flirende opp av et hull i granitten...

Litt tid tok det jo, men vi ble jo venner igjen. At jeg ble holdt et ekstra øye med resten av turen, var til å leve med...

Knausgård, Kjærstad, Uri og meg...

Der kom han den slagkraftige og kunnskapsrike Jan Kjærstad med kronikken "den som ligger med nesen i grusen, er blind" i Aftenposten.

Og det var selvsagt solide saker. Debatten fikk en ny snert, selv ble jeg begeistret og takket Kjærstad. Han syntes heller ikke at Min Kamp 1 umiddelbart burde opp på øverste hylle i verdenslitteraturen. Han hadde selvsagt gjort en jobb og kjørte på med saklige argumenter (stort sett) - jeg hadde bare lest boken og luftet mine enkle tanker rundt den.

Og nå kommer du også hoppende Uri, rød om snuten, opprømt og glad. For nå kom Kjærstad til deg og forklarte hvorfor du har hatt slik aversjon mot Knausgård. Så begeistret ble du at du sente han en søt liten mail og takket. Jeg holdt, som du ser, litt mer igjen selv om jeg er tydelig stolt over at Kjærstad kom tassende over på min banehalvdel.

Aversjonen din må sies å være av det underlige slaget all den tid du ikke har orket å lese boken du har slitt slik med. Nå derimot kan du glede deg til å lese boken i trygg forvisning om å få beholde aversjonen din, for nå har Kjærstad forklart deg om trikset til Knausgård og angsten kan slippe taket.

Og vi andre vi forstår så inderlig godt at du ikke plages av misunnelse, sjalusi uhånderlig Knausgård attrå, eller andre av dine mørke sider. Det var bare et triks, phu......

Du godeste hva galt har jeg gjort som havnet i selskap med deg!

Min kamp 1.

Bildet er hentet hos Klassekampen, og valgt av min kone. Hun syns han er så mye kjekkere uten skjegg.

Mr. Knausgård har øyensynlig kastet alle forheng til side og knaller i vei i en omfattende beskrivelse av essensen i sitt 40 årige liv. Han har valgt å legge det på et detaljnivå som krever 6 bind med totalt 2700 sider.

Jeg var heldig og fikk den første kampen(1) til jul og bykset straks inn i hans verden og raste avgårde. Det var mye å like der, en herlig autentisk beskrivelse av å være unge på 70 & 80 tallet, en mann som ikke ser ut til å legge skjul på noe, men som står der naken og ubeskyttet - ganske tøft igrunn. Han forflytter seg elegant imellom periodene som beskrives og har en tekst som man vanskelig blir lei - selv om jeg ble det til slutt.

Nå skal det komme 5 bøker til og han har selvsagt en plan som gjør sitt til at det hele veves sammen på en glitrende måte og vi vil få et svært detaljert og utfyllt bilde av den såre og flyktige Mr. Knausgård når siste bok klappes ihop.

Men den reisen blir ikke jeg med på; selv om jeg synes det var flotte ting her med skjønne beskrivelser av livets strabaser, så ble det rett og slett for mye for meg. Det ble for traurigt gjentagende gnål om detaljer som, for meg, bare fylte sider uten mål og mening. Jeg er sikker på at det er 10 sider med ymse varianter av det å ta seg en røyk, på samme vis side opp og side ned om det å vaske et hus, ta seg en dusj osv.osv,...

Jeg skjønner at for mennesker som kan dette med litteratur så er antagelig det jeg liker minst det som imponerer dem mest - alt det de ser i disse detaljene som for meg bare er kjedelige repetisjoner, i stadig nye varianter stor litteratur. De går på litteraturhuset og får full fyr i både kropp(antar jeg) og iallefall sjel i møte med likesinnede hvor de slurper te av store kopper og ronker denne teksen opp og ned til de får svimlebyer.

Jeg er helt sikker på at den godeste Knausgård er enig med meg her. Han har bare fått ut fingen han, endelig fått sving på pennen og klabber ned så fort tankene bare kan frembringe den ene detaljen etter den andre. Han følger oppfordringen han fikk av sin venn "...kan du ikke bare fortelle..." og det gjør han i det vide og brede og vips så er han inne i litteraturhistorien. Og det er flott, virkelig flott og jeg er inderlig glad på hans vegne.

Men kneke meg igjennom 5 bøker til, Karl-Ove? Det kan du glemme! Jeg har min egen kamp og kan når som helst mane frem mine egne bilder, og sitte her og gremme meg, kose meg, angre meg, kvi meg, glede meg og forundre meg frem til støvet innhenter også meg.

Så det gjør jeg.

Jaglandlogikk...

Ha meg unskyldt Torbjørn,

men du er og blir en forbannet "dverg"!

Du har strebet rundt hele ditt liv i alt for store sko, jokket, slikket og kravlet deg frem. Og nå sitter du der nede i Europarådet med millionlønn, herskap og tjenere - en stilling det norske samfunn har brukt titals millioner av skattebetaleres kroner på å få deg inn i. Når det blir snakk om skatten du ikke betaler, hva gjør du da? Jo, du skylder på systemet, din feige faen!

Her har du hevet din smålige pekefinger i en hel mannsalder mot folk som lykkes, harmdirrende på vegne av felleskapet kalt folk snyltere og unnasluntrere (ref. f.eks mitt inlegg under "mobb en kakse...") hvis de etter din målestokk har lykkes for godt. Da nytter det ikke å skylde på at skattesystemet er slik, eller at det var styret som gav meg disse betingelsene - nei, der har Jagland (og for så vidt mange av hans partikoleger) en egen moral: du skal helst komme tilbake med pengene hvis din suksess blir for voldsom...hvis det viser seg at du får mye mer enn Torbjørn mener du trenger...

Men det gjelder selvsagt ikke Torbjørn; nei, for han er det egne regler. Nei, da er det slett ikke nødvendig å være prinnsippiell, å forsøke å rette opp i urettferdighet og skjevheter i systemet. Ikke tenk på det en gang; systemet er håpløst og det har det alltid vært - det eneste fine er at det kommer meg til gode...

Jeg misunner deg ikke pengene, og synes ikke lønnen er mer enn den burde være, men jeg er på grensen til stum av beundring når jeg ser deg argumentere med seriøs mine for at du ikke skal betale skatt, når halve karrieren din er bygget opp på å mobbe andre som ikke betaler skatt.

Du har ingen ryggrad og du er ingen mann!

Ny jobb - flere muligheter (igjen)

Det dukket opp noen med en spennende jobb til meg her. Jeg hadde forsåvidt en spennende jobb fra før, men utfordringen og mulighetene som ble gitt meg, ble veldig fristende. Så jeg slo til. Jeg elsker forandring, og at det skjer noe, så etter 8 år på samme plass - riktignok i flere forskjellige stillinger, så kjente jeg at jeg var klar.

Så nå sitter jeg her ved kjøkkenbordet og smiler for meg selv. Med mange timer resevert til avspasering så sluttet jeg på fredag - fantastisk.

Det er jo veldig uvant å sitte her en mandag morgen så jeg har begynt på en liten liste over ting jeg nå får tid til, slik at det ikke blir for stille for meg. Først og fremst, så blir den ultimate luksus å kunne trene (løpe) midt på lyse dagen hver dag om jeg vil. Mens alle andre sitter og stirrer inn i skjermene sine, så spretter jeg rundt og synger for meg selv...

Men det er jo fort gjort, så jeg tenkte jeg skulle olje gulvene, gruse gårdsplassen, mure litt, skifte dekk på konebilen, vaske taket, vaske fulgeburet, rydde garagen.

Innimellom skal jeg se James Bond, spise sushi, lese ferdig boken om Potemkin, ta meg en fest - nei ta meg to fester, fryde meg over den nye jobben og surre piggskoene.

Blir det tid til overs så er det rett på sofaen !

Krise og krise, Fru Blom

Det ser dårlig ut, sier de, veldig dårlig. Det blir verre enn vi tror, mye verre, sier de. Tabloidene mesker seg og maler fanden på veggen hver dag - hele tiden.

Og de politiske grisene står og hyler.Pakkene som kommer er for små, alt for små, og kommer for sent, alt for sent, hyler de.

Men hva skjer? Renten stuper og vil fra neste år etter alle solemerker halvere seg. For brorparten av folket er det aldeles suverent - helt supert og langt fra noen krise. Det er selvsagt et helvete for Olav T., Trygve H. og en bråte med pensjonister som sitter med nedbetale hus (80% av dem faktisk), men for alle andre er det gode nyheter.

Lønnsoppgjøret til våren skal også bli magre greier sier de. Vi snakker om noen få prosent, knapt nok det, men til gjengjeld vil ikke prisene stige, renteutviklingen har jeg gneldret om, så hva er problemet her?

Arbeidsledigheten vil stige, en frykter at opp mot 120 000 kan bli ledige i løpet av 2010. Det er jo selvsagt et mareritt for dem det gjelder og jeg skal vokte meg vel for å harselere med det, men vi snakker om 4.6% av arbeidsstokken. Det vil forsatt være 95,4% av oss som er i full sving. Vi kommer kanskje til å kjenne noen som blir ledige - men det blir nok ikke noe allmannamøte på kaien midt på lyse dagen hvor vi kan dele noen flasker hjemmebrent og legge planer for en massemønstring med capsen bak frem, og en jernstang i hånden. Tror nok ikke det nei...

Jeg vet, jeg vet - det er endel som har tapt noe inniheiteste granskauen med penger, og det er fanden flette meg heller ingen fest, jeg skal ikke harselere der heller, men heller anbefale Kiplings dikt "IF". Rist av deg støvet og kom deg på bena så skal du se det går vegen - gi bare ikke opp.

Jeg forventer at det stumper innom en slugger av en økonom som kan gi meg en real økonomisk leksjon i hvordan denne katastrofen vil rulle over oss alle, la ikke denne novisen vandre rundt og spre det glade budskap i disse akk så leie tider...

Prisen på poteter - ingenting å hente, forbannet!

Jeg har lagt mine planer for å håndtere finanskrisen. Blant annet har jeg endel plen her som skal vike plassen for en større avling poteter - hadde jeg tenkt. Men det var før jeg raste inn på Statistisk sentralbyrås sider og sjekket hvordan prisutviklingen vil se ut fremover. Byrået har en utmerket oversikt som viser prisutviklingen på 100 kg poteter fra 1836 frem til 1999. Og hva skjedde så sist gang det var krise, i 1929? Jo, prisen forble mer eller mindre fullstendig uforandret på hele 30-tallet.

For å være konkret, det er tross alt viktige ting dette her, så var prisen kr 7,76 i 1929, i 1934 var den nede i kr 5,92, før den svingte seg opp i kr 9,21 i 1939. Når vi så vet at den i 1925, før krisen inntraff, var oppe i kr 22,22, ja, så vet vi jo nøyaktig hva vi har i vente her.

Det går mot et potetkrakk, og med de kronene jeg nå holdt på å holde av til settepoteter, kan jeg antagelig kjøpe to ganger den avlingen jeg ville fått. Phuuu, det var nære på gitt...

Mobb en kakse - han fortjener det nok!

Hva er det med oss i dette landet når det kommer til folk som lykkes med butikkene sine? Hvorfor forlater fornuften våre ellers så trauste sinn når vi leser om de som er flinke med foretninger? Trykk på linken og se hvor storartet brorparten av kommentatorene synes det er, hvis det viser seg at meglerbransjen har bommet på regelverket og nå får en kjempesmell på skatten.

Se hvor vilt det begeistrer mange, når disse menneskene, som omtales som svindlere fordi at de har lykkes, taper saken sin, for ikke å nevne hvis de mistet alt de eide. Hvor flott ville ikke det vært?

Mange husker sikkert forsatt Jaglands angrep på Gjert Wilhelmsen (eier av Royal Caribbean Cruise Lines) fra talerstolen på landsmøtet til AP i 2000. Han hudfletter den over 70 år gamle mannen for at han ikke spretter opp av sofaen for å kommentere en "never ending" skattedebatt i VG. Han får seg til å si "…De må i hvert fall gidde å stå opp, hvis de skal gjøre seg fortjent til noe..." Det roper han ut til det norske folk, om en mann som har jobbet beinhardt hele sitt liv og som sammen med sin bror har bidratt til å skape ti tusenvis av arbeidsplasser og som direkte og indirekte har tilført felleskapet enorme beløp. Problemet er bare at han selv har blitt rik av det - ufattelig rik.

Han kunne sluttet å arbeide før han fylte 30 år og levd på rentene, men han gjør ikke det. Tvert imot så forfølger han nye ideer, lykkes med nye prosjekter og står på hele livet. Veldig mange av disse gjør det. De holder på hele livet, lenge etter at de har mye mer enn de noensinne vil trenge. Det er skaperkraften som er det drivende, pengene blir et middel for å løfte nye ideer, og ikke et mål i seg selv.

Jens Stoltenberg følger det samme sporet, og fikk seg til å gå i debatt med en håpløs politisk amatør som Stein Erik Hagen, og kjørte ham selvsagt sjakkmatt. Folket fryder seg når kaksen mobbes, han har vært storsnutet og kritisk og får selvsagt som fortjent. Jeg kan ikke la være å nevne SV`s Heikki Holmås, som under kraftig press nylig, ble utfordret til å si noe positiv om de næringsdrivende - hvorpå han strakk seg til å være positiv "....bare de ikke tjente for mye..." (frykter han er korrekt sitert...)

I absolutt alle andre sammenhenger jubler vi frem våre beste, om det er slitne skiløpere, bedagelige fotballspillere, svømmere, håndballspillere, sjakkgenier, kunnskapsgenier eller hva det nå måtte være. Vi heier, vi jubler og er stolte som haner når de er best...

Men når det kommer til den grenen hvor graden av suksess enklest måles -i kroner og øre, da er det fanden flette meg nok. Det skal vi ikke ha noe av. Der går grensen. Vi liker de slett ikke, de kan godt mobbes. Det er ikke mennesker med normale følelser det der skjønner du. Kjør på! Men vokt deg for all del for å ytre deg negativt når det gjelder, mørkhudete, homofile, sosialklienter, blinde, døve, etc.etc, der sier vi ikke et negativt ord - selvsagt gjør vi ikke det. Men er de rike, da gjelder ingen regler, kjør på - det er fritt frem.

Så får du krysse fingrene da så ikke din trofaste venn, eller din gode onkel eller kjære mor eller du selv lykkes og får til noe i livet som etter hvert måles i penger. For da blir du en helt annen, nemlig. Du blir nok et kynisk pengemonster uten følelser. Du er uten rettigheter og kan henges ut og mobbes. Når du forsøker å forsvare deg skal vi le rått - klart det, klart det...

Nei, jeg mener IKKE at de skal behandles bedre eller på noen måte annerledes enn noen andre, men de skal da for pokker ikke behandles dårligere heller. Jeg er redd det var du som gjorde det til en folkesport, Jagland. Mulig akkurat det gir prestige i enkelte miljøer, men det er bare mobbing og du er den sterke, selv om de har penger, skjønner du.

Så hva i all verden er poenget med denne hensynsløse mobbingen - hvorfor er det lov å mobbe disse folkene her? Hvor blir det av folkeskikken, hvor plump skal vi ha lov å være her?

Orden i sysakene

Jeg liker veldig godt å ta vare på tingene mine, spesielt klær og sko, men også kniver og våpen etc. Jeg er ikke av den varianten som er redd for tingene mine, i den forstand at jeg tripper nervøst rundt og piper av angst hvis noen i min nærhet er litt uvøren i stilen. Tvertimot er jeg litt uvøren i stilen selv og ikke sjelden er det noen som piper når jeg nærmer meg...

Men dette skal handle om å ta vare på ting. Akkurat her skal det handle om skjorter. Jeg elsker å kjøpe skjorter og favorittene er Van Laack, Eton og til hverdags og jakt noen totalt uslitelige Marlboro skjorter.

En ser her at jeg ikke haiker med butleren til Hagen, når han flyr rundt med snippene hans, for å få meg noen skreddersydde skjorter i Jermyn Street. Gudene skal vite at jeg har lyst. Men foreløpig er jeg ikke den ligaen, selv om jeg har fått sydd meg noen skjorter i ny og ne. Jeg mistenker forøvrig skredderne jeg har stumpet over, for å ha røykt både nål og tråd. Min erfaring er at skjortene som jeg nevner over, holder utrolig lenge og jeg har skjorter som er minst 10-12 år gamle, som er like fine og som jeg stadig bruker.

Det som er veldig hyggelig er å ta vare på skjortene. Jeg syr, jepp syr! Jeg elsker å passe på at knappene sitter godt, fjerner de gjerne og syr de i igjen - på skapela vis. Har jeg i et basketak med naboen, dennes hund eller andre fysiske hindringer kommet i fare for å få en rift eller ti, så strener jeg til verket med stor besluttsomhet. Og koser meg.

Her skal det selvsagt ikke stikkes under en stol at jeg har gått, og forsatt går, i kyndig lære hos svigermor. Hun kan, uten problemer, trylle frem en smoking av en utslitt snåtteduk på et øyeblikk. Utrolig moro. Nå nettopp tok jeg eksamen i knapphullsting som er nydlige sting som egner seg utmerket til penere reparasjonsarbeider.

Ingen kan se at den skjorten jeg i dag spankulerer rundt i ble kjøpt til 30 års dagen min. Ingen vet at jeg har stelt med den og reparert den 5 ganger de siste 13 årene. Men jeg vet det og kan kosene meg med bildene fra festen fra den gang og ser der en smørblid og svært optimistisk "ungdom" som liker å kjøpe fine ting.

Når skjortene til slutt dør så får de et langt liv i det hinsidige nemlig oppe i skopusse skrinet mitt - det skal jeg fortelle om en annen gang...

Mannens frisyre...

Hva i allverden er det med oss menn og hår? Hva er det som får gutter/unge menn til å fryse fasongen på håret i 16-20 års alderen, for så å falle tilbake til akkurat den fasongen livet igjennom?

Se på din far for eksempel - har han ikke en mer eller mindre velykket variant av Elvis sin helt suverene manke? Og du selv, da, hvordan står det til med din sveis? Javisst, du har eksprimentert, farget og fjollet deg, så du rødmer bare ved tanken. Men det tar ikke lange stunden før du med litt kyndig egenpleie, ender opp mer eller mindre som før - heldigvis.

Det merkeligeste av alt, har jeg lagt merke til nå etter jeg ble 40, mannfolk smyger fasongen stadig nærmere sin fars variant, jo eldre de blir. I mangel av ord kanskje, "du ser jeg er lik deg på håret fatter - klart jeg er glad i deg" Fantastisk!

Det har jo sine praktiske sider også; gudhjelpe meg hvor damene og de frenetisk homofile sliter med såten sin, mens vi kan riste litt på håret og kline til med lim, så er vi klar. Hvem har ikke sett det skrekkslagne blikket til en dame som ikke får alle stråene til å ligge akkurat der de skal? Vi kan antagelig være glad for vår konservative enfoldighet, hadde vi vært like på dette punktet så hadde vel helvetet brutt ut før hver eneste festlighet (som om ikke den psykologiske thrilleren rundt antrekket er nok). Det hadde ikke gått, rett og slett.

Det er intet mindre enn utrolig at vår herre var så til de grader grundig i sitt skaperverk, at han til og med tok hensyn til slike detaljer. Jeg innser nå at jeg indirekte har gitt kirken solide argumenter mot de homofile. Denne slår - jeg ser det - det var aldeles ikke meningen.

Litt smålubben, overvektig, feit som en julegris? Les her!

Det er mange flotte, herlige, ja, rett ut sagt nydelige mennesker, i kategorien over - selvsagt er det. Og det er mange som nyter å være i den kategorien, og antagelig enda flere som er svært glad i de som er i den kategorien . Jeg skriver dette først her nå, så ikke noen skal være i tvil om akkurat det, og ende opp med å rote mitt innlegg inn i den sykelige slankehelvetemaren som rir store deler av verdens friske befolkning.

Jeg vil bare påpeke noe jeg har funnet ut, og som antagelig kan komme til å vekke litt oppsikt i det ganske land. Det er altså rene trylleformelen - og jeg vet hva jeg snakker om, for jeg har prøvd den selv.

Jeg hadde sneket meg inn i kategorien som det snakkes om i tittelen, og jeg kan bekrefte at jeg ikke er i kategorien i første avsnitt - det kledde meg slett ikke og jeg hadde ikke godt av det. Jeg ønsket med andre ord å returnere til mitt tidligere jeg, sånn rent fysisk. Jeg grov frem bilder og sjekket gamle minnebøker, og regnet fort ut at mitt ultimate fysiske jeg, var ca. 15 år gammelt og minst 10 kg lettere. Det er selvsagt et hav av ting jeg ikke hverken kan eller vil gjøre noe med, men å slepe på 10 kg for mye - det gidder jeg ikke!

Som en utenomjordisk fleskus, strente jeg til verket med å finne meg en metode for å kvitte meg med alt jeg ikke lenger ville ha - som om jeg var ankommet denne planeten i går. Helt åpent sinn - alt er interssant, alt like riktig, alt undersøktes. Det første som slår en utenomjordisk fleskus, er at det han vil finne ut av, er en utrolig viktig sak. Det er det ingen tvil om, antagelig den viktigste i verden. Det står om den absolutt overalt og hele tiden - alle snakker om det, og er opptatt av det. Det er utrolig komplisert, helt vanvittig vanskelig - alle har hver sin løsning, alle har forskjellige metoder.

Det eneste alle ser ut til å ha felles, er at de ikke får det til - fordi det er så utrolig komplisert. Det de vil ha vekk, blir ikke vekk, eller det blir bare borte en liten stund, før det kommer igjen, og da kommer det i enda større mengder. Akkurat det er det mange som vet.

Metodene som nevnes er; Strøm overalt - masse strøm. Boblende bad, damp, gulerot, GretheRot, Kli, Fedom, havregrøt m/vann, ikke poteter eller melk, men sinnsvakt med vann - 2 liter i timen, minst. Gjørmebad, sex - orgie er aller best. Å løpe. Nei å gå! Litt fort, ikke for fort, akkurat passe. Svømme laaaangt og ta laaange tak, helst over en kanal. Penger - mye penger er bra, da kan du suges, klippes og limes. Fatburning - brenning antar jeg. Utrolig mye matematikk her, og fremmedord som fleskusen ikke forstår, men det er jo som nevnt, sinnsvakt komplisert.

Stumpet til slutt over en som sa det var lett, såre enkelt sa han...

Det var kun et enkelt regnestykke, sa han, ekstraflesket er energi kroppen har lagret, fordi du har fyllt for mye på tanken. Du må fylle mindre på tanken. Hvis du også finner på noe moro som bruker mer energi (ragge litt eller noe slikt), så forvinner lageret fortere. Det som du fyller på, må med andre ord være mindre enn det du bruker - lenge nok til at lageret tømmes.

En urgammel og såre enkel metode - så den testet jeg. Spiste mindre og løp mer. Simsalbim - 17 uker, 10kg. Som fot i hose - det var ingen lidelse. Vi vet ikke hva lidelse er, vi som ikke har vært i krigen en gang...

Så du - ja, du der, som ikke tilhører de flotte i første avsnitt, ta deg sammen menneske - for Guds skyld, cut the crap rett og slett.

DN lørdag, Johannes Flø & Sjeiken

Sjeikens Statement til venstre - førstsiden av Johannes Flø til høyre.

Når DN kjører på å lager lettbent lørdagsunderholding for oss, er det er ofte festelige saker som dukker opp. Sist lørdag var underholdningen sentrert rundt en viss Johannes Flø. Han har DN underholdt oss med tidligere, da Flø har en hang til å være litt vel kreativ i sine forettningsmetoder. Noe som til slutt endte med et opphold på vann og brød.

Nå har unge Flø slått seg opp i Abu Dabhi, der sitter han å smatter på en vannpipe og er leder for et milliardprosjekt, og rapporterer direkte til selveste Sjeiken. Det er jo intet mindre enn fantastisk, og det kommer jo forsåvidt også frem i artikkelen til DN, som strekker seg over 8 sider. Men det er selvsagt ikke deres hovedanliggende, selv om de garantert strener rundt i ørkendynene med en seriøs mine, som om de har til hensikt å gi mannen, sjeiken og prosjektet deres en sjanse.

Vel tilbake i gamlelandet snekrer de ihop historien sin. Den var nok 80% klar før de dro, og da er det jo straks lettere og kalle spaden for en spade. Det er selvsagt den "bedrageridømte finansakrobaten fra Ørsta" som omtales, han som Kapital beskrev som "Norges største bløffmaker" og "supersvindler". Her holder det ikke med en enkel faktaboks, nei her må det gnies utover, og hele artikkelen er gjennomsyret av skepsis og mistro. De får riktignok med at sjeiken er kjent med "Supersvindlerens" opphold bak murene. Sjeiken er imidlertid av den oppfatning at alle folk kan gjøre dumme ting som bringer dem i trøbbel, men har dem gjort opp for seg må de få lov å gå videre, sier han.

Men der skiller sjeiken og DN lag gitt! Har du satt det over styr for deg selv her i nisselueland så vil alltid DN være der for å minne deg, og alle du måtte omgåes, på hvilken upålitelig satan du er. Slik at du aldri skal klare å karre deg opp i noe særlig mer enn knestående. Det aller beste hadde vært om du satte deg i en krok, levde på trygd og omkom så fort som råd.

Misforstå meg rett her nå, jeg har ikke begynt å lure på hvordan jeg skal få inn noen kroner i Flø`s siste satsning, men man blir så utrolig lei av disse artiklene. De stinker skepsis og faenskap hele veien - om det er Bach, Røkke, Fredriksen eller hvem de finner det for godt å forfølge. Det ser ikke ut til at det er noe moro for disse journalistene, hvis ikke de kan få spe på med dritt. Litt sol er det vel innimellom - også hos redaksjonen i DN?

Det morsomme og herlige med akkurat denne historien er jo at unge Flø`s kompis i Abu Dhabi "His Royal Highness Sheik Nanyan bin Zayed Al-Nahyan" har kjøpt en helside i denne lørdagens DN. Her kommer han med et "STATEMENT to the people of Norway". Et personlig brev til det norske folk, hvor han på elskverdig vis legger ut om sin unge venn og hans fabelaktige utvikling og betydning for sjeiken de 10 årene han har kjent ham. Oss andre kaller han også for "Dear Friends".

Og med slike kompiser på laget, så tåler han antagelig en støyt den godeste Flø - at han kan kunsten å skape tillit, det kan i allefall ingen ta fra ham...

Potemkin

Jeg er veldig glad i å lese biografier, det er noe eget med det levde liv. Det lar seg ikke slå av fantasien. Jeg er også interessert i historie, og da var det moro å stumpe over boken om Potemkin og Katarina den Store. En utrolig historie om provinsgutten Grigorij Aleksandrovitsj Potemkin som med sin kløkt, sitt vidd og sin sjarm manøvrerte seg helt til topps i det Russike riket, og langt under dynen til Katarina den Store.

Det sies blant annet om ham at han, av alle merkelig ting, hadde Russlands flotteste hår og at de som traff ham aldri glemte hans enorme utstråling.

Han ble en stor krigshelt og ledet selv sine tropper i strid. Hans innsats førte til en utvidelse av det Russiske imperiet. Han grunnla Svartehavsflåten, erobret Krim og grunnla byene Sevastopol og Odessa.

Boken beskriver ham som svært forfengelig og hans overfølsomhet blir karakterisert som hans mest vinnende karaktertrekk og selv om han ble hatet for sin arroganse, sine luksuriøse vaner og skandaløse historier var selv hans argeste fiender imponert over hans intelligens og kreativitet.

Da han tidlig i karrieren - han hadde bare såvidt truffet Katarina, men følelsene brant i han - fikk knust det ene øyet og følte seg vansiret, gikk det så hardt utover selvtilliten at han gjemte seg i kloster i 2 år. Han hadde i hele sitt voksne liv en uendelig tilgang på det motsatte kjønn og klostertilværelsen var ikke til hinder for hans rause bidrag til de fyrstelige damene hans. Men Katarina gjemte han seg for.

Det var selvsagt ikke til å holde ut og det sies at lidelse kan skape tøffhet, tålmodighet og dybde. Det var en annen og enøyd mann som returnerte til hoffet enn den som dro og det tok ikke lagt tid før han atter var i posisjon .

En posisjon som gav ham all makt i det Russiske imperiet sammen med Katarina den Store, de var et uslåelig par i 20 år frem til hans død i 1791.